Formål
Studien undersøker og sammenligner spesialpedagogiske praksiser for barn med utviklingsmessige språkforstyrrelser (DLD) i Norge og Belarus. Forskningsspørsmålet er: Hvordan er barnehagenes spesialpedagogiske praksiser for barn med utviklingsmessige språkforstyrrelser?
Resultat
Resultatene viser at den spesialpedagogiske praksisen i de to landene er ulik. I Belarus beskrives praksisen som etablert og stødig, og de ansatte oppfatter det som godt å jobbe innenfor den. I Norge oppleves organiseringen av den spesialpedagogiske praksisen som mer diffus, ustabil og vanskelig å identifisere. Det norske barnehagepersonalet opplevde den som vanskelig. Forskeren påpeker samtidig at praksisen i Belarus kan oppleves som fast, statisk og ute av stand til å transformeres. Dette kan redusere de ansattes faglige autonomi og derfor ikke gi rom for kritikk eller nye ideer. I Norge, der praksisen har gått fra å være spesialisert til å bli mer allmennpedagogisk, gis de ansatte mer rom for å ta individuelle valg. Forskeren mener likevel denne autonomien kan føre til mangel på en felles forståelse av hva spesialundervisningspraksis er og hvordan den bør implementeres. Dette kan føre til en usystematisk variasjon av individuelle spesialundervisningspraksiser som blir sett på som utfordrende av barnehagepersonalet.
Design
Datamaterialet er hentet fra to kasus – ett fra Norge og ett fra Belarus. Gjennom semistrukturerte intervjuer med fem barnehageansatte fra hvert land, søkte forskeren svar på hvordan de ansatte beskrev, oppfattet og utførte spesialpedagogiske praksiser relatert til barna. I tillegg består datamaterialet av videoobservasjoner av spesialpedagogiske aktiviteter i barnehagene.
Referanser
Hanssen, N. B. (2020). “Using the theory of practice architectures to articulate special educational needs practices in Belarusian and Norwegian preschools”. European Journal of Special Needs Education, 35(2):188-202.