Formål
Studien undersøker hvordan norske barnehagelærere arbeider med integreringen av flyktningbarn, særlig hvordan trygghet blir forstått som følelsesmessig støtte og trøst. Det analyseres også hvordan konseptet om det "traumatiserte" flyktningbarnet blir skapt og opprettholdt gjennom profesjonelle praksiser og dominerende psykologiske diskurser. Forskningsspørsmålene er:
- Hvordan oppstår begrepet trygghet som en koordinator av hverdagslige sosiale relasjoner blant barnehagelærere?
- Hvordan bidrar traumediskursen til kategoriseringen av flyktningbarn hos barnehagelærere?
Resultat
Studien avdekker at barnehagelærere ofte oppfatter flyktningbarn som potensielt traumatiserte og i behov for trygghet. Lærerne beskriver "sikkerhetsarbeid" som en sentral del av integreringsprosessen, der de gir emosjonell støtte gjennom trøst, fysisk nærhet og oppmerksomhet på barnas følelser. Dette bidrar til å etablere en oppfatning av flyktningbarn som sårbare, noe som kan resultere i en standardisert tilnærming til deres behov. En slik kategorisering kan gjøre det vanskeligere å se barna som individer med egne ressurser og styrker, og heller fremheve deres sårbarhet og behov for beskyttelse.
Design
Dataene ble samlet inn gjennom semistrukturerte intervjuer med 13 barnehagelærere i tre barnehager i Sør-Norge, inkludert en mottaksbarnehage. Intervjuene ble transkriberte og analyserte ved hjelp av institusjonell etnografi, der forskeren brukte deltakernes beskrivelser som utgangspunkt for å kartlegge de institusjonelle prosessene som påvirker deres arbeid med flyktningbarn. Analysen fokuserte på hvordan begrepet trygghet ble praktisert i hverdagen, og hvordan institusjonelle diskurser påvirket barnehagelærernes forståelse av sitt arbeid.
Referanser
Kimathi, E. (2022). The construction of a ‘traumatized’ refugee child in need of safety in Norwegian kindergartens. Journal of Comparative Social Work.