Formål
Bokkapittelet tar for seg omsorgskrisen (Fraser, 2016) i norske barnehager, og ser på hvordan institusjonene arbeider for å forbedre kvaliteten på omsorgen gjennom kompetansehevende tiltak, samtidig som de står overfor organisatoriske utfordringer. Forskningsspørsmålene er:
- Finnes det spor av omsorgskrisen i norske barnehager etter at kompetanseheving ble innført som et tiltak for å forbedre kvaliteten?
- Hvordan svarer ledere og ansatte i barnehager på omsorgskrisen, og hvilke forutsetninger ligger til grunn for disse svarene?
Resultat
Resultatene viser at selv om ansatte verdsetter kompetansehevende tiltak, øker disse ofte arbeidsmengden og presset i barnehagene. Spesielt utfordrende er det å kombinere barnehagens omsorgsorienterte logikk, som setter barnets behov i sentrum, med krav om effektivitet. Ledere prøver å håndtere utfordringene ved å bruke eksisterende strukturer, som møter, til kompetanseheving eller ved å multitaske, men disse strategiene fører ofte til økt arbeidstempo. Studien viser at kompetanseheving, til tross for gode intensjoner om økt kvalitet, kan bidra til å forsterke omsorgskrisen ved å øke presset på de ansatte.
Design
Studien benytter en kvalitativ metode og baserer seg på intervjuer fra syv norske barnehager. Det ble analysert to datasett: ett knyttet til barnehagelærerutdanning og ett knyttet til kompetanseheving i barnehager. Intervjuene inkluderer barnehageansatte, ledere og studenter, og undersøker deres erfaringer med kompetansehevende tiltak.
Referanser
Ljunggren, B. (2022). Raising quality in Norwegian early childhood centres: (re) producing the care crisis? I Hansen, L. L., Dahl, H. M., & L. Horn (Red.), A Care Crisis in the Nordic Welfare States? Care Work, Gender Equality and Welfare State Sustainability (1. Utg., s. 158–175). Bristol University Press.