“The Policy for Impementation Challenges of Individual Plans for Preschool Children with Disabilities”.

Artikkelen er del av et prosjekt som fokuserer på samarbeidsgrupper for barn med spesielle behov som går i barnehage. Målet er å få kunnskap om hvordan barnehagen kan bidra til å utvikle positive samarbeidsformer mellom de offentlige helse- og velferdssystemene og barnets hjem. Artikkelen undersøker formålet med og bruken av den individuelle planen for en femårig jente i barnehagen.

Undersøkelsen viste at samarbeidet i teamet knyttet til den individuelle planen, ikke fungerte optimalt. Tre hovedemner er beskrevet i analysen, og disse er: a) betydningen av ​​den individuelle planen, b) en klar politikk og c) ansvarsfraskrivelse/-forskyving. Deltakerne i undersøkelsen gav uttrykk for at de ikke oppfattet den individuelle planen som særlig nyttig, siden den ikke ble mye brukt og heller ikke ble oppdatert. Likevel mente de fleste deltakerne at de møtene som ble holdt hver sjette måned, var umaken verdt. Hvis og når det ble gjort fremskritt, var det som resultat av disse møtene. Forfatterne konkluderte med at det fantes en konflikt i samarbeidsgruppen som førte til uvilje mot å engasjere seg og ta faglig ansvar. Dette betydde at samarbeidet stagnerte, og at den individuelle planen ikke fikk stor betydning for deltakerne, samtidig som den bare i liten grad sikret at barnet fikk den tilpassede støtten som var hensikten med planen.

Studien viser flere eksempler på at teamdeltakerne nevnte at arbeidet ble tilpasset politikken som gjaldt for den individuelle planen. For eksempel ble ikke de lovbestemte retningslinjene nødvendigvis fulgt, og teamdeltakerne kunne også tilpasse politikken til sine individuelle og faglige behov. Jentas mor fortalte også at når forfatterne i prosjektet deltok på møter, dukket også kommunens ansvarsperson opp – til forskjell fra vanlig praksis. Dette viser at selve forskningsprosjektet påvirket samarbeidet i gruppen.
I tillegg viser studien at deltakerne ofte prøvde å forskyve ansvaret ved for eksempel å fremheve oppgaver som andre i teamet hadde ansvar for, fremfor egne oppgaver. Dessuten ble flere oppgaver utsatt til senere, fordi de ble sagt å være mindre viktige.

Studien er en kasusstudie der fem deltakere som fungerte som team for en femårig jente da hennes individuelle plan skulle utarbeides, ble intervjuet og observert. Deltakergruppen besto av en førskolelærer, en spesialpedagog, en helsesøster og jentas foreldre.

Cameron, D.L. & Tveit, A.D. (2011). “The Policy for Impementation Challenges of Individual Plans for Preschool Children with Disabilities”. International Journal of Parents in Education, (5)1, 12-23.