“The demand for flexibility as a process of disenfranchisement”.

Formålet med studien er å undersøke hvilke implikasjoner de økende kravene til fleksibilitet har for styrere og medarbeidere i barnehager. Fleksibilitet forstås som evnen til hele tiden å justere og forme egen identitet og de forestillingene man har om arbeidet, til de stadig skiftende kravene, som tilpasningsdyktighet, mobilitet og kreativitet. Artikkelens hovedfokus er de problematiske aspektene ved fleksibilitet som de intervjuede førskolelærerne gav uttrykk for.

Studien viste at kravet til medarbeiderne om å være fleksible kan analyseres som en umyndiggjørende prosess både faglig sett og mer generelt, siden førskolelærerne opplever det som vanskelig å rette kritikk til de stadig skiftende kravene. Internaliseringen av ​​fleksibilitet er vanskelig for førskolelærerne å håndtere og utsetter dem samtidig for alvorlig psykisk press. Det vil si at kravet om fleksibilitet ikke bare er ledsaget av krav om å bryte med arbeidsrutinene, men også av en følelse av mangel på slike rutiner. Medarbeiderne lar dessuten være å kritisere denne utviklingen av frykt for represalier.

Datamaterialet består av 48 fokusgruppeintervjuer med i alt 248 deltakere, både førskolelærere, styrere og tillitsvalgte. Hver fokusgruppe besto av seks til åtte personer, og ingen førskolelærere ble plassert i samme fokusgruppe som sine overordnede.

Petersen, A. & Willig, R. (2011). “The demand for flexibility as a process of disenfranchisement”. Distinktion: Scandinavian Journal of Social Theory, 12(3), 343-362.