Gråtens mange ansikter: Toner og tempo i barnehagen.

Studien tok utgangspunkt i en diskursteoretisk tilnærmingsmåte for å få ny innsikt i pedagogisk praksis slik den utspiller seg i omsorgssituasjoner knyttet til gråtende barn, særlig i forhold til det pedagogiske personalets kroppsliggjorte kunnskaper om omsorg. I studien ble kroppen betraktet som et materielt subjekt (med forskjellige kjønn og farger) som skaper bevegelse, som ble kontekstualisert ved hjelp av fysiske rom og diskurser om omsorg.

I undersøkelsen ble gråt tolket ut fra et diskursteoretisk utgangspunkt som en materialitet som er knyttet til kroppen, og det ble undersøkt hvordan gråt får ting til å skje, får voksne til å bevege seg gjennom rommene i barnehagen, og får små og store kropper til å møtes i forskjellige uttrykk for omsorg. Disse materielle tolkningene ble sammenlignet med språklige representasjoner av gråt uttrykt av det pedagogiske personalet, for eksempel i form av et hierarki av gråtkategorier, som "sinnegråt", "lei-seg-gråt" og "tretthetsgråt". Konklusjonen er at den kroppslige praksisen knyttet til gråt, er mer kompleks enn de språklige kategoriseringene som det pedagogiske personalet bruker når de tolker gråt hos barn, og at den måten barna møtes på i gråten, er avgjørende for hvilke posisjoner de kan innta i barnehagen.

Ved hjelp av deltakende observasjoner av praksis og samtaler med personalet i to barnehager i Norge ble det samlet inn data om to gutter og to jenter i alderen 11 måneder til 2 år, hvorav tre hadde en annen etnisk bakgrunn enn norsk. Med et diskursteoretisk utgangspunkt ble det analysert en gråteepisode for hvert av de fire barna i undersøkelsen.

Rossholt, N. (2010). Gråtens mange ansikter: Toner og tempo i barnehagen. Nordic Studies in Education, 30(2), 102-115.