Småbørn i interaktion: En undersøgelse af socialt udviklingspotentiale og muligheder for interaktion for småbørn med autisme i forskellige pædagogiske og organisatoriske miljøer.

Formålet med avhandlingen er å avdekke autistiske barns lærings- og utviklingsmuligheter i og ved hjelp av interaksjon og relasjonsbygging med jevnaldrende lekekamerater. Studien har i forlengelse av dette to kunnskapsmessige ambisjoner: å skaffe større innsikt i den sosiale interaksjonen mellom barn med autisme samt å belyse forskjellige pedagogiske konteksters muligheter, vilkår og hindre for autistiske barns læring og utvikling innenfor sosial interaksjon og relasjonsbygging.

Studien viser at barn med autisme har bedre lærings- og utviklingsmuligheter enn tidligere forskning på området har vist. De har – riktignok kortere – sekvenser da de stiller og svarer på hverandres spørsmål, mens noen skaper fantasihistorier i leken. De kan konsentrere seg og koordinere handlinger med hverandre, og de kan veksle på å ytre seg verbalt eller ikke-verbalt på riktig tidspunkt. Observasjonene i studien viser at barnas praktiske og motoriske ferdigheter blir trent, men at barnas sosiale potensial ofte blir oversett av personalet.
Særlig tre kategorier viser seg å være avgjørende for barnas mulighet for interaksjon: 1.) førskolelærernes handikappsyn og utviklingsforståelse, 2.) førskolelærernes psykiske og faglige kontekst og 3.) den fysiske og organisatoriske konteksten.
1. Førskolelærernes handikappsyn og utviklingsforståelse beskrives som skjermende eller relasjonistisk. I spesialbarnehager og spesialgrupper møter barna hovedsakelig den skjermende pedagogikken, som viser seg å hindre barnas muligheter for interaksjon, siden barna nærmest automatisk blir skjermet fra stimuli både fysisk og sosialt. Den pedagogiske forståelsen av læring bygger på voksen–barn-relasjonen og ikke på muligheten for at barna kan lære i barnefellesskapene. Førskolelærerne er mer reaktive enn proaktive når det gjelder å støtte barna i deres interaksjon, og for eksempel prioriterer de arbeid med kontaktbøker, papirarbeid og opprydning så lenge det ikke er noen konflikt mellom barna, heller enn å observere og aktivt støtte barna og hjelpe dem til å danne relasjoner. Man kan gjenkjenne samme handikappsyn og utviklingsforståelse i spesialgruppene, men der er det samtidig en intensjon om å inkludere de barna med autisme som fungerer best, med de typiske barna. I praksis får imidlertid barna bare i liten grad muligheter til interaksjon med voksenstøtte. I de enkeltintegrerte tilbudene kan man se en relasjonistisk tilnærming der det pedagogiske personalet støtter opp om barnas relasjonsdannelser, men man ser også steder som fremstår som passive.
Den psykiske og faglige konteksten er avgjørende for hvilket faglig miljø som utvikler seg. Studien viser at én utfordring er å danne faglige fellesskap som blant annet blir utfordret av diskusjoner om faglige grenser, ansvar og rett til den fysiske plassen i barnehagen. Spesialførskolelærerne opplever ofte at de blir isolert. Barnehagene fungerer best dersom førskolelærerne inngår i et arbeidsfellesskap omkring barnet, noe som støttes av de stedene der grupper eller institusjoner opplever en generell oppnormering. I barnehager som alltid har flere barn med psykiske handikapp, samler man seg kunnskap og erfaring, men i spesialbarnehagene kan det være vanskelig å bevare et bilde av det typiske barnets utvikling.
Når det gjelder den fysiske og organisatoriske konteksten, har det helt klart konkret betydning om det finnes noe sted der barn med autisme kan møte typiske barn. Mange steder må barn med autisme (og de tilknyttede sosio-emosjonelle vanskelighetene) forsere trapper, ganger, lukkede dører osv. for å få adgang til fellesrommene. Spesialinstitusjonene isolerer barna i større grad enn de oppmuntrer til interaksjon, mens spesialplasser og de mest integrerte enkeltplassene legger vekt på å integrere autistiske barn med de andre barna.

Forskeren har gjennomført både formelle og strukturerte enkeltintervjuer og uformelle samtaler med førskolelærere angående hverdagen og oppfatningene de har. I tillegg har noen foreldre og førskolelærere fylt ut et spørreskjema om barnas språkutvikling. Barna ble filmet i sin pedagogiske kontekst, og i tillegg blir ETIBA-studien og diagnosepapirer trukket inn.

Fisker, T. B. (2009). Småbørn i interaktion: En undersøgelse af socialt udviklingspotentiale og muligheder for interaktion for småbørn med autisme i forskellige pædagogiske og organisatoriske miljøer. København: Danmarks Pædagogiske Universitetsskole, Aarhus Universitet.

Fisker, T. B (2010). Småbørn i interaktion : En undersøgelse af socialt udviklingspotentiale og muligheder for interaktion for småbørn med autisme i forskellige pædagogiske og organisatoriske miljøer. København, Danmarks Pædagogiske Universitetsskole, Aahus Universitet.