Den omsorgsfulle væremåte. En studie av voksnes væremåte i forhold til barn i barnehagen.

Avhandlingen handler om betydningen av voksnes omsorgsfulle væremåte overfor barn mellom 0 og 6 år i en norsk barnehage. Forfatteren ønsket å undersøke de ansattes praktiske kunnskap om omsorg, samtidig som hun ønsket å sannsynliggjøre at gråt og omsorg er "prekulturelt". Nærmere bestemt stilles det spørsmål om hvordan man fremmer eller hemmer en omsorgsfull væremåte, og hva væremåten – også i forhold til oppdragelse – dreier seg om.

Overordnet understreker Foss viktigheten av at voksne gjennom en omsorgsfull væremåte tar ansvar for barns "prekulturelle" omsorg, noe som fremmer barnas livsmuligheter nå og i fremtiden.

Forfatteren kommer frem til følgende: Utsatt omsorg er bedre enn ingen omsorg; voksne må ikke ignorere barn, for da anerkjenner de ikke barnets eksistens; voksne må være oppmerksomme på sin fremtonings – og generelle – påvirkning på barnet; samspillet mellom nærhet og distanse medvirker til omsorgsfull oppdragelse; og omsorg og oppdragelse er gjensidig nødvendige.

Dette er en etnografisk studie med feltarbeid som pågikk i cirka et halvt år i en konkret barnehage. Forskeren observerte deltakerne i noen av avdelingene i barnehagen der hun var sammen med barna i hverdagen og noterte observasjoner og konkrete uttalelser. Etterpå gjennomførte hun individuelle og dyptgående intervjuer med syv ansatte – både barnehageassistenter og førskolelærere – og stilte nærmere spørsmål omkring konkrete situasjoner som hun hadde observert dem i.

Foss, E. (2009). Den omsorgsfulle væremåte. En studie av voksnes væremåte i forhold til barn i barnehagen. Bergen: Universitetet i Bergen.