Barns perspektiver på demokrati i barnehagen.

Formålet med studien er å få innsikt i barns perspektiver på demokrati i barnehagen samt barnas erfaringer med deltakelse og medbestemmelse. Den legger særlig vekt på de eldste barna og undersøker om barnas plassering i barnehagens aldershierarki har betydning for hvordan de håndterer og eventuelt utfordrer de voksnes regler. Forfatteren arbeider ut fra følgende overordnede forskningsspørsmål: (1) Hvilke oppfatninger har barna av demokrati og demokratiske prosesser? (2) Hvordan anser barna sine egne muligheter for å ta del i demokratiske beslutninger? (3) Hvilke barnestemmer blir anerkjent, og med hvilke konsekvenser? Det siste spørsmålet viser til hvordan barns uttrykk for uenighet eller motstand mot beslutninger og regler i barnehagen blir møtt av de voksne. Blir barnas kritikk anerkjent, og er det noen former for motstand som imøtekommes mer enn andre?

Samlet sett kaster studien lys over forskjellene som eksisterer mellom barn og voksnes interesser i barnehagen. Analysen viser at barna ikke opplever at de har mulighet til å si fra om urettferdigheter eller til å få ønskene sine hørt. Derfor tyr noen av barna til skjulte strategier for å unnslippe de voksnes makt. Generelt antar forfatteren at barna ønsker et barnehagefellesskap hvor forskjellige ønsker anerkjennes, og hvor barn ikke underlegges ubegrunnede beslutninger eller føler at de blir bestemt over på en måte som går utover integriteten deres.

Forfatteren finner at demokrati for de fleste barn umiddelbart er et ukjent begrep, men når de får litt hjelp til å forstå det, forbinder de det ofte med å bestemme sammen. Den gjennomgående oppfatningen blant barna er at de voksne bestemmer mest. Forfatteren tolker barnas utsagn dithen at de skiller mellom legitime og illegitime beslutninger. Legitime beslutninger er beslutninger barna oppfatter som rettferdige og velbegrunnede. Det er greit at de voksne bestemmer over barna hvis det skjer på et legitimt grunnlag, men ikke hvis det blir truffet beslutninger som er urettferdige eller oppleves som ubegrunnede. På den måten søker forfatteren å vise at barna ikke nødvendigvis vil bestemme selv, men at det er viktig for dem at de blir bestemt over på en rettferdig måte som ikke utfordrer integriteten deres.

I tillegg peker analysen på at barna synes det er vanskelig å gi uttrykk for at de er uenige i eller vise motstand mot beslutningene som treffes av de voksne i barnehagen. I mangel av innflytelse finner noen barn derfor opp skjulte strategier for å håndtere de beslutningene de oppfatter som illegitime. Noen barn har for eksempel erfaring med å gjemme seg for de voksne når de skal noe de ikke har lyst til. I den forbindelsen antar forfatteren at noen former for motstand er mer legitime enn andre. De barna som evner å finne en motstandsform som passer inn i barnehagens logikk, har ifølge forfatteren lettere for å slippe unna reglene enn de barna som ikke er i stand til å knekke koden for hva som er passende. Barna snakker for eksempel selv om at det ikke passer seg å være sint eller snakke hele tiden, for da blir man ikke hørt.

Studien er basert på åtte gruppeintervjuer med i alt 41 5-åringer fra fire barnehager. Intervjuene fant sted i barnehagene og konsentrerte seg om barnas oppfatning av demokrati og barnas opplevelser av medbestemmelse i barnehagen. For å få barna til å engasjere seg i intervjusituasjonen og hjelpe dem med å beskrive sine egne erfaringer tok forfatteren med et bilde av en gutt på barnas alder, og ba dem forestille seg at han var ny i barnehagen. Studien settes inn i en teoretisk kontekst med fokus på begreper som anerkjennelse, makt og motstand. I analysen søkes det etter gjentakelser og kontraster i barnas utsagn.

Pettersvold, M. (2015). Barns perspektiver på demokrati i barnehagen. Utbildning & demokrati 24(2), 91–109.