Fostran i förskolan.

Formålet med studien er å få kunnskap om fenomenet oppdragelse (fostran) fra barnehagelærernes (förskollärares) perspektiv. Dette gjøres ved å undersøke barnehagelærernes intensjoner med og motiver for sine egne handlinger når de oppdrar barna i barnehagen, samt ved å undersøke hvilken mening barnehagelærerne tillegger sine egne handlinger i samspill med barna. Utgangspunktet for studien er at barnehagelærere har en intensjon om å forme og påvirke barnas utvikling og handlinger i retning av noe som anses som ønskelig av både samfunnet og barnehagelærerne. Oppdragelsen kan altså være forankret både i en samfunnsoppgave og i barnehagelærernes egne erfaringer og handler dermed om at barna skal utvikle seg både som individer og som samfunnsborgere.

Studien viser at barnehagelærernes motiver for sine egne handlinger når de oppdrar barna i barnehagen, først og fremst handler om barnas rettigheter. De generelle mønstrene forfatteren finner, kan beskrives ut fra tre vesentlige aspekter ved oppdragelse: 1) barnehagelærerne ønsker å respektere det enkelte barns unikhet, 2) barnehagelærerne ønsker å oppnå orden og 3) barnehagelærerne ønsker å skape et grunnlag for barnas fremtidige liv (eksistens). Barnehagelærernes motiver springer dermed ut av tanker om at barn har rett til å bli akseptert som unike individer, rett til en tilværelse i en barnehage hvor det hersker orden og forutsigbarhet, og rett til eksistens og til å ha håp — både her og nå og i et fremtidig liv. Forfatteren finner at det er et dialektisk forhold mellom disse tre rettighetene, men også at rettighetene skapes av relasjoner. Rettighetene gjør det dessuten mulig for barna å oppleve hva som kreves av hvert enkelt individ for at mennesker skal kunne leve i sameksistens. Med rettigheter følger også ansvar, både for å skape relasjoner og for individuelle handlinger.

Studien visen at barnehagelærernes motiver varierer alt etter om det er gruppens behov som helhet eller det enkelte barns behov som prioriteres. Dette indikerer at det ikke finnes noen «riktig» måte å handle på, siden barnehagelærerne antar forskjellige synsvinkler i forskjellige situasjoner. Studien viser også hvordan forskjellige rettigheter noen ganger kan være i konflikt med hverandre, blant annet fordi samfunnets krav til det enkelte barn er i strid med barnets hensikter. Forholdet mellom eksistens og unikhet innebærer både verdien av å være et unikt individ og verdien av å være et unikt individ sammen med andre. Parallelt med oppfatningen om at det unike barnet bør få handle i samsvar med sine egne egenskaper, stilles det krav til at det skal handle på en måte som er i samsvar med forventningene til en fremtidig samfunnsborger. Studien avdekker dermed et motstridende forhold mellom unikhet og eksistens.

Til slutt viser studien at retten til orden handler om barnets muligheter til å få innsikt i sin egen situasjon, noe som blant annet gir barnet forutsigbarhet og sikkerhet. Via orden skapes den strukturen og styringen som er nødvendig for barnehagens kollektive liv. Studien viser at orden som rettighet kan tilskrives både en relasjonell og en etisk funksjon. På den ene siden er orden viktig i møtet med andre, siden det er i møtet med andre at gunstige betingelser for samspill skapes. På den andre siden er orden både et mål og et middel til å skape andre verdier som omsorg for andre, sikkerhet og beskyttelse mot skader.

Datainnsamlingen består av videoobservasjoner og individuelle intervjuer med ni barnehagelærere (förskollärare). Det ble gjennomført en innledende pilotundersøkelse i én svensk barnehage, mens hovedundersøkelsen ble gjennomført i fire forskjellige avdelinger i fire svenske barnehager med barn i alderen 3–5 år. Barnehagelærernes samspill med i alt 64 barn ble videofilmet av forfatteren. Deretter valgte forfatteren ut de videosekvensene som kunne tenkes å omhandle fenomenet oppdragelse. Disse videosekvensene dannet grunnlag for intervjuene, som tok utgangspunkt i følgende spørsmål: Hva skjer i denne sekvensen? Hva er det viktig at barna lærer i denne situasjonen? Hvorfor er det viktig at barna lærer det? Til slutt gjennomførte forfatteren oppfølgingssamtaler på telefonen med alle de ni barnehagelærerne.

Bigsten, A. (2015). Fostran i förskolan. Doktorsavhandling. Göteborgs universitet.