”Pedagogisk handledning i tanke och handling – en studie av handledares lärande”.

Formålet med avhandlingen er å undersøke hvordan blant annet barnehagelærere som har tatt et veiledningskurs på Lärarhögskolan i Stockholm, har utviklet veiledningskompetansen sin over en femårsperiode. Avhandlingen består av to studier der følgende problemstillinger blir undersøkt:

a) Hva slags læring finner sted blant veilederne?

b) Hvilke rammer og forhold er vesentlige for veiledningssamtalen og veiledernes læring?

c) Hvilke samtalemønstre kan identifiseres i veiledningssamlingene, og hvordan avspeiler disse mønstrene veiledernes læring og evner?

Den første studien viser at rammer og kontekst for veiledningssituasjoner har betydning for veiledernes evne til å lede veiledningssamtaler. Videre viser studien at det i en veiledningsprosess utvikles samtalemønstre som kan beskrives ut fra tre sentrale punkter: samtalens form, innholdet i samtalen og samtalens utvikling. Ut fra disse tre sentrale punktene åpenbarer det seg fire grunnleggende samtalemønstre som betegnes som bekreftelse, konsolidering, synlighet og utvikling av kunnskap. De fire samtalemønstrene avhenger av veiledernes evne til å inngå i dem, hvilke typer spørsmål som stilles, og hvordan de blir tatt imot.

I den andre studien identifiseres veiledernes egen læring innenfor spørre­teknikk og lytting og viktigheten av at alle blir hørt, men også viktigheten av at veilederen utfordrer de tankene gruppemedlemmene uttrykker.

Læringen til de ti veilederne deles inn i følgende tre veiledningsmønstre:

1)   Fire veiledere har utviklet en kritisk tenkning om seg selv, om hvordan de tenker, og om hvordan de oppfører seg i forbindelse med vei­ledningssamtalene. Disse veilederne leder samtaler på en måte som involverer alle i gruppen, og som gjør deltakernes tanker synlige for hverandre.

2)   Fire andre veiledere har også utviklet en kritisk tenkning om seg selv og sin måte å veilede på. Disse veilederne leder samtalene ved å trekke inn eksempler fra sin egen pedagogiske erfaring og kommer med tips og ideer som inspirasjon til gruppen.

3)   To veiledere reflekterer over konkrete situasjoner, implementeringer og hva som er den beste måten å lede samtalen på. De forbereder seg grundig når det gjelder hva samtalen skal handle om, og hvilke spørsmål de vil stille. De leder samtalen slik at deltakernes bidrag bekreftes, og de trekker ofte inn egne erfaringer.

Av mulige forklaringer på hvorfor veiledningsmønstrene og læringen er så forskjellig blant veilederne, peker undersøkelsen på vanens makt, manglende forståelse av hva som er formålet med veiledning, og at veilederne har varierende erfaringer med veiledning.

Det ble gjennomført to studier med cirka fem års mellomrom. Det empiriske materialet til de to studiene ble samlet inn i to omganger:

1) I årene mellom 1994 og 2000 tilbød Lärarhögskolan i Stockholm utdanning i pedagogisk veiledning. Fra de fire siste kursene ble tjue tilfeldig utvalgte deltakere plukket ut til å delta i studien. Analysen i den første studien bygger på essays fra de tjue deltakerne med refleksjoner over og eksempler fra forskjellige veiledningssamtaler.

2) Den neste studien ble gjort cirka fem år etter den første. Deltakerne er ti av de samme som var med i den første studien. Datamaterialet består her av intervjuer med veilederne gjort i forkant av en veiledningssamtale, lydfiler med opptak av veiledningssamtaler, skriftlige refleksjoner gjort rett etter veiledningssamtalen, og intervjuer med veilederne etter veiledningssamtalen. I intervjuene blir veilederne spurt om hvilke strategier og verktøy de bruker, og hvilke muligheter og utfordringer de møter i arbeidet med pedagogisk veiledning.

Det som er i fokus for analysene, er refleksjonsnivåer, veiledertradisjoner, samtalemønstre, egen læring og utvikling av veilederkompetanse.

Nordström, E.Å. (2014). ”Pedagogisk handledning i tanke och handling – en studie av handledares lärande”. Avhandling. Institutionen för pedagogik och didaktik. Stockholm: Stockholms universitet.