”Musikskap: Musikstunders didaktik i förskolepraktiker”.

Det overordnede formålet med doktoravhandlingen er å beskrive og analysere musikkdidaktikk i svensk barnehagepraksis. Videre er det et formål, på et vitenskapelig grunnlag, å prøve ut begreper som kan fange og beskrive fenomenet musikkaktiviteter; hva som skjer, hvordan det oppstår, og aktørers aktørskap. Dette belyser forfatteren gjennom tre delspørsmål. 1) Hva framstår som sentrert innhold i musikkaktivitetene? 2) Hvordan iscenesettes musikkaktivitetene? 3) Hvordan kommer aktørskapet mellom barn, pedagoger og musikk til syne i musikkaktivitetene?

På et overordnet plan viser resultatene at innholdet i musikkaktivitetene i stor grad er basert på gjenkjennelighet, tradisjon og pedagogenes egne preferanser. Det er ingen innholdsmessig progresjon, og det er ikke fastsatt noe innholdsmessig mål for aktivitetene. Musikkaktivitetene er kjennetegnet av et asymmetrisk forhold mellom aktørene, og samspill mellom aktørene forekommer bare i mindre grad. Musikkaktivitetene er også preget av at enkelte barn viser motstand mot dem.

Når det gjelder første delspørsmål – hva som framstår som sentrert innhold – viser studien at det innholdsmessige fokuset i musikkaktivitetene ofte er av funksjonell karakter. Her tjener musikken som et middel til å støtte opp under barnas språklige, matematiske eller sosiale utvikling. Det er riktignok mindre uttalt, men flere av musikkaktivitetene er også av en mer eksistensiell karakter, det vil si at lek og fantasi trer i forgrunnen. Samlet sett indikerer studien at det sentrerte innholdet i musikkaktivitetene er læring i og med musikk framfor læring om og gjennom musikk. Det som er i fokus for musikk­aktivitetene, er selve handlingen – å synge, å spille og å danse – og ikke hvordan barna kan lære å synge og spille (f.eks. etter noter). Musikk­aktiviteter der pedagogene fokuserer på selve interaksjonen mellom musikk og barn, forekommer sjelden.

Når det gjelder det andre delspørsmålet – hvordan musikkaktivitetene iscenesettes – viser studien at den romlige iscenesettelsen typisk er kjennetegnet av sirkelformasjon. Her sitter barna i ring, og bevegelse i rommet forekommer bare i mindre grad. Iscenesettingen av musikkaktivitetene kan beskrives som både lineær, det vil si at pedagogen har planlagt den på forhånd, og ikke-lineær, det vil si at aktiviteten vokser fram uten en tydelig igangsetting og avslutning. Musikkaktivitetene settes ofte i gang gjennom verbale instruksjoner, og det er sjelden at musikken i seg selv fungerer som igangsetter eller avslutter av aktiviteter. Musikkaktivitetene kan også bli iscenesatt gjennom selve aktivitetene og deres bakenforliggende funksjon. Her er sang den aktiviteten som typisk tas i bruk. Studien viser at sangaktiviteter ofte er av reproduserende karakter. Med det menes at det typisk er «tradisjonelle» sanger som står i sentrum, og at pedagogene ser ut til å være enige om et repertoar av klassikere som skal synges. I motsetning til dette viser studien at det å spille på instrumenter primært er en produserende og utforskende aktivitet. I den ene barnehagen innbyr for eksempel luftgitar til lek og lydløse improvisasjoner der bevegelse tar over som uttrykksform. Fysisk bevegelse kan være både reproduserende og produserende i musikkaktivitetene. Reproduserende bevegelse ses når barna skal «etterligne» pedagogens bevegelser eller danse tradisjonelle ringdanser. Bevegelse som er produserende, det vil si av utforskende karakter, kommer oftest til uttrykk i forbindelse med innspilt musikk og primært i den ene barnehagen. Den skiller seg samtidig ut ved at barna her selv tar initiativ – og gis mulighet til – å danse under musikkaktivitetene.

Når det gjelder det tredje delspørsmålet – hvordan aktørskapet mellom barn, pedagoger og musikk kommer til uttrykk i musikkaktivitetene – viser studien at barn, pedagog og musikk kan innta forskjellige aktørskap. De kan opptre som igangsettere, der de tar initiativ og påvirker musikkaktiviteten gjennom det de gjør. Videre kan de opptre som samspillere, der de former musikk­aktiviteten i samspillet mellom barn, pedagog og musikk. De kan også opptre som medspillere. Da følger de musikkaktiviteten i større grad enn å forme den. Endelig kan både barn, pedagoger og musikk opptre som motspillere som skaper dissonans mellom barn–pedagog, pedagog–musikk eller barn–musikk. Studien viser at pedagogene oftere fungerer som igangsettere, mens barna og musikken oftere fungerer som sam-, med-, eller motspillere.

Det empiriske datagrunnlaget består av videoobservasjoner av musikk­aktiviteter i barnegrupper med 3–5-åringer i tre barnehager i Malmø. De tre barnehagene er valgt ut på grunnlag av at de selv har gitt uttrykk for at de jobber spesielt med musikk. I tillegg har det vært et ønske å oppnå variasjon med hensyn til barnegruppenes etniske sammensetning. Forskeren har gjort videoobservasjoner av musikksamlinger én dag i uken i hver barnehage over en periode på 8 måneder. Etter hver observasjonsrunde har de medvirkende pedagogene fått se hele eller utvalgte deler av opptakene fra musikk­samlingene, og opptakene har dannet grunnlag for reflekterende samtaler. Det er gjort til sammen 16 timers videoobservasjoner fordelt på 46 musikksamlinger. I tillegg kommer feltnotater og samtaler med pedagogene. Alle de tre barnehagene har musikk som overgripende tema, men de skiller seg fra hverandre når det gjelder hvilke instrumenter og hva slags innspilt musikk de har tilgang til. Forskeren har valgt en abduktiv tilnærming til dataanalysen og beveger seg mellom teoriladet empiri og empiriladet teori. Fenomenet musikk i musikkaktiviteter forstås i avhandlingen som et objekt, som handling og som noe som finner sted mellom subjektet og objektet.

Holmberg, Y. (2014). ”Musikskap: Musikstunders didaktik i förskolepraktiker”. Doktorsavhandlingar. Fakulteten för lärande och samhälle, Malmö Högskola.