Improvisation – om pædagogens møde med barnet i æstetiske processer.

Formålet med studien er å undersøke hvordan barnehagelærere møter barn i estetiske prosesser – aktiviteter der barna tilegner seg ny erkjennelse i møtet med materialer og får mulighet til å skape personlige uttrykk. I artikkelen under­søkes følgende spørsmål: Hvordan kan improvisasjon knyttes an til barnehagelærerens rolle i en estetisk-pedagogisk praksis, og hvordan kan et begrep som improvisasjon være med på å kvalifisere barnehagelærerens praksis med tanke på å fremme barns egne uttrykk? Dette undersøkes ut fra en grunnleggende premiss om at improvisasjon kan læres. Formålet er å skape en forståelse av fenomenet improvisasjon som et bidrag til å kvalifisere estetisk-pedagogisk praksis. Improvisasjon forstås i artikkelen som et fenomen som bygger på et komplekst samspill mellom planlegging og planløshet.

Akkurat som jazzmusikeren må barnehagelæreren både mestre sitt håndverk til fulle og samtidig kunne åpne seg intuitivt og sansende for øyeblikket som vil kalles fram. I løpet av aksjonsforskningsprosjektet blir barnehagelærerne mer og mer bevisste på sin egen rolle som deltakere i de estetiske prosessene, både som premissleverandører og som utøvere. Mye tyder på at barne­hagelærernes interaksjon med barna i estetiske prosesser har likhetstrekk med jazzmusikeres samspill på scenen – et samspill som bygger både på grunnleggende rammer som håndverk og på evnen til å lytte og oppfatte andres ideer og innspill.

Barnehagelærerne utfordres når rollen deres i den estetiske prosessen endrer karakter. Når rammen rundt prosessen trer litt i bakgrunnen og barnehage­lærerne må gå inn i en åpnere og mer avventende tilstand, må de opptre på en annen måte og være mer til stede i øyeblikket. Barnehagelærerne utfordres altså når det oppstår en «planløshet» og usikkerhet innenfor den plan­lagte rammen, men det er her barna kan komme med sine innspill og uttrykke seg i estetiske prosesser. Særlig utfordrende er det når barnehagelærerne er opptatt av målene de har satt for prosessen. Da mister de oppmerksomheten på barnas uttrykk og innspill. Omvendt viser det seg tydelig at når barne­hagelærerne ser hvor viktig det er å være fullt og helt til stede, og bevisst går inn i prosessen med åpenhet, så flyttes oppmerksomheten deres fra å nå et bestemt mål mot en annen måte å være til stede på. Barnehagelærerne opplever at de oppnår ro og glede ved å være til stede i øyeblikket. Det tolkes som et uttrykk for en bevissthet om og aksept av at det ukjente og uforutsigbare kan gi energi til prosessen og samspillet.

Forfatteren sier at når barnehagelærerne blir oppmerksomme på det dynamiske forholdet mellom det å planlegge og den improvisatoriske måten å være på, og de greier å identifisere dette, så kan det etableres et gehør i en estetisk-pedagogisk praksis som kan kvalifisere barna til å skape egne uttrykk.

Det empiriske datamaterialet i artikkelen er hentet fra et større dansk aksjons­forskningsprosjekt som har pågått over to år. I dette aksjonsforskningsprosjektet har barnehagelærere fra kommunene Aarhus, Randers og Herning, samt forskere fra VIA University College, som ligger i Århus, inngått i mindre aksjonsforskningsgrupper.

I artikkelen er det brukt datamateriale fra disse aksjonsforskningsgruppene. Barnegruppen besto av barnehagebarn i alderen 0–5 år. Fire barnehage­lærere deltok sammen med forfatteren. I prosessen ble det gjennomført fire delprosjekter og avholdt cirka 15 møter. Hvert delprosjekt har hatt en varighet på 3–4 uker, og forfatteren har både deltatt og gjort observasjoner under­veis (ca. 40 timer). Datamaterialet bygger på observasjoner, praksis­fortellinger, foto- og videodokumentasjon, notater og lydopptak fra felles reflekterende samtaler i både planleggings- og evalueringsprosesser. I tillegg inngår notater fra analyseseminarer som er avholdt på tvers av de tre aksjonsforskningsgruppene.

På grunnlag av prosjektet har forfatteren identifisert en rekke pedagogiske tilnærminger som ser ut til å ha klare likhetstrekk med hvordan musikere inngår i improvisatoriske samspill på scenen. Forfatteren undersøker derfor hvordan improvisasjonsbegrepet kan brukes til å beskrive og kvalifisere en spesiell estetisk-pedagogisk praksis i barnehagen.

Svendsen S. (2014). ”Improvisation – om pædagogens møde med barnet i æstetiske processer”. Tidsskrift for nordisk barnehageforskning, 8(7), 1-14.