”Potensialer i ubestemmelige øyeblikk”.

Formålet med artikkelen er å belyse hvordan personalet (førskolelærere, assistenter og fagarbeidere) i tre barnehager håndterer, verdsetter og utviser respekt for den usikkerheten som trenger seg på i ubestemmelige øyeblikk, men som er et nødvendig vilkår for å kunne gjøre etiske vurderinger og valg i det pedagogiske arbeidet. Ubestemmelige øyeblikk er situasjoner der personalet opplever motsetningsfylte forpliktelser og dilemmaer, som verken kan eller må håndteres, men som likevel er innvevd i deres erfaringer og vurderinger, og som gir dem muligheter til å utvikle nye tankemønstre.

Artikkelen viser ved hjelp av to konkrete fortellinger hvordan ubestemmelige øyeblikk skaper potensial for å gjøre etiske vurderinger og valg. Samtidig skaper disse øyeblikkene også tvil og usikkerhet hos barnehagepersonalet, noe som kan bidra til spenninger mellom det vanlige og det unike i enhver hverdagssituasjon, men som også kan skape mulighet for utvikling og læring.

For eksempel viser den ene fortellingen spenningen mellom å gjøre relasjonistiske og situasjonsbestemte vurderinger og mer regel-/prinsipporienterte vurderinger i en konkret hendelse. En førskolelærer beskriver en situasjon der en gutt begeistret viser ham hvor flink han er til å klatre opp på taket av et lekehus og komme seg ned igjen. Førskolelæreren kan velge mellom det relasjonelle møtets etikk – altså å la seg begeistre sammen med barnet – eller å følge barnehagens rammer og regler og fortelle gutten at det ikke er lov å gå opp på taket. Situasjonen utløser en usikkerhet hos førskolelæreren om hva som er det rette å gjøre. Med utgangspunkt i Derridas perspektiv på ubestemmelighet framheves det i artikkelen at situasjonen som førskolelæreren befinner seg i, både gjør det mulig å foreta etiske avgjørelser og også er nødvendig for å ta slike avgjørelser. Førskolelæreren må forholde seg konkret til situasjonen, selv om det innebærer at han ikke vet hva som er riktig eller galt å gjøre. Dette relasjonelle møtets etikk retter oppmerksomheten mot det unike ved enhver situasjon og fordrer at hver situasjon tenkes på nytt.

Poenget i artikkelen er at når barnehagepersonalet opplever slike ubestemmelige situasjoner, der relasjonene mellom voksen og barn destabiliseres, så åpner det seg muligheter for å opp­dage noe som de ikke hadde sett eller vært oppmerksomme på i forveien. Hvis den voksne stopper opp, får barnet lov til å bidra med sin kompetanse og sine ideer til læringsprosessen, og på den måten blir barnet en aktiv del av sin egen læring og lek. Det oppstår dermed en mulighet for å tenke gjennom forholdet mellom barn og voksen på nytt, slik at det blir mulig å komme utenom forestillingen om at voksne er barn overlegne.

Det empiriske materialet i studien består av utdrag fra forskerens samtaler med personalet (førskolelærere, assistenter og fagarbeidere) i tre norske barnehager som alle deltar i felles refleksjonsmøter. Her presenterer de skriftlige og muntlige praksisfortellinger om hendelser der de på en eller annen måte har vært i et dilemma mellom barnehagens gjeldende praksis og sin egen tenkning. Samtalene tar utgangspunkt i fortellinger og erfaringer fra hverdagslivet i barnehagen. Det er med andre ord personalet som bestemmer hva som skal være samtaletemaet og dermed innholdet på møtene. Ved at personalet presenterer konkrete hendelser, blir det mulig å reflektere over og tenke gjennom hendelsene i fellesskap. I artikkelen er to fortellinger fra to personer i personalgruppen trukket fram. Disse fortellingene diskuteres med utgangspunkt i filosofen Derrida. Derrida betrakter blant annet ubestemmelighet og uforutsigbarhet som nødvendige vilkår for å gjøre etiske vurderinger og valg i pedagogisk arbeid.

Larsen, A. (2014): ”Potensialer i ubestemmelige øyeblikk”. Tidsskrift for Nordisk barnehageforskning, 8(4), 1-13.