“The dramaturgy and didactics of computer gaming. A study of a medium in the educational context of kindergartens”.

Denne studien er en artikkelbasert avhandling som undersøker bruken av dataspill i norske barne­hager. Det overordnede formålet er å framskaffe kunnskap om digitale lærings­spill og imple­menteringen av disse i en læringskontekst (barnehagen). Dette belyses gjennom tre forsknings­spørsmål: 1) Hvordan kan digitale læringsspill forstås som et medium som inngår i en sosiologisk og kulturell kontekst? 2) Hvordan påvirker barn, ansatte og medium (læringsspill) hverandre? 3) Hvilke didaktiske implikasjoner har bruken av digitale læringsspill? Den ene av de tre artiklene i avhandlingen dreier seg om å utvikle et teoretisk perspektiv (med utgangspunkt i en dramaturgisk tilnærming). De to andre artiklene belyser praksis i barnehagen og undersøker didaktiske utfordringer og de ansattes roller i forbindelse med bruk av læringsspill i barnehagen.

De tre artiklene belyser forskjellige aspekter av problemstillingen.

Den første artikkelen utvikler et teoretisk perspektiv på læringsspill. Forfatteren tar utgangspunkt i en dramaturgisk tilnærmingsmåte og viser hvordan en slik tilnærmingsmåte kan zoome inn på det interaktive og særlig på rollen som både publikum og deltaker i spill. Funnene som presenteres, er bare i mindre grad koblet til en barne- og barnehagekontekst.

Den andre artikkelen viser hvordan praksis i forbindelse med bruk av læringsspill skaper to forskjellige dramaturgier: spillets interaktive dramaturgi som framtrer i spillsituasjonen, og den didaktiske dramaturgien som barnehagepersonalet prøver å skape. Disse to dramaturgiene skaper en dissonans mellom forskjellige læringsrom som henholdsvis spillet og personalet prøver å skape. I den sammenheng blir personalet utfordret både av at de ikke alltid har god nok kjennskap til spillet, og av måten spillet inviterer til ulike former for interaksjon på.

I den tredje artikkelen videreutvikler forfatteren begrepet didaktisk dissonans på grunnlag av en analyse av de ulike voksenrollene som etableres i situasjoner med bruk av dataspill i barne­hagen. Den ene rollen beskrives som en inngripende rolle der den voksnes innblanding (f.eks. ved å instruere barna) i spillet virker forstyrrende for barnas aktivitet med spillet. Den andre rollen er den distanserte voksne som holder seg på avstand og ikke inngår i dialog eller samhandling med barna i forbindelse med spillet, men for eksempel organiserer rammen rundt spillet. Den tredje rollen er den støttende voksne som lar barnas aktivitet med spillet og deres spørsmål være avgjørende for innblandingen. I denne rollen ser den didaktiske dissonansen ut til å være produktiv.

Undersøkelsen er både en teoretisk utredning av dramaturgi som analytisk innfallsvinkel til å forstå digitale læringsspill i barnehagen og en casestudie av dataspillpraksiser i barnehagen. Case­studien bygger på 15 timers videoobservasjoner av spillsituasjoner med 4–5-åringer og den kommunikasjonen og interaksjonen som foregår mellom barn og ansatte. I tillegg bygger den på intervjuer med 8 ansatte i 4 barnehager. Analysene er basert på teater- og performance-studier og mer spesifikt begreper om dramaturgi. I den siste artikkelen trekker forfatteren også inn didaktiske perspektiver (Vygotsky, Bakhtin). I tillegg trekker hun inn studier om barn og medier.

Vangsnes, V. (2014). “The dramaturgy and didactics of computer gaming. A study of a medium in the educational context of kindergartens”. Dissertation for the degree philosophiae doctor. Norway: University of Bergen.