”Barn med samspillsvansker og ansattes dilemma relatert til retten til medvirkning i barnehagen”.

Avhandlingen er artikkelbasert og består av i alt fire artikler. Det overordnede formålet er å undersøke mulige dilemmaer relatert til barnehageansattes mandat og erfaringer i arbeidet med barn med samspillsvansker, herunder disse barnas rettigheter og mulighet til å delta. Samspillsvansker er forfatterens samlebetegnelse på en relasjonell forståelse av funksjonsnedsettelser. Det vil si at barns vanskeligheter forstås som både individuelt og miljømessig betinget. Studien belyser dette med utgangspunkt i at barn med samspillsvansker er omfattet av flere rettigheter enn de fleste andre barn, og at det er de ansattes ansvar og oppgave å løse inn disse rettighetene. På den måten fungerer de ansatte som «portvakter» for barnas muligheter til å delta.

De fire artiklene i avhandlingen belyser ulike deler av den overordnede problemstillingen. Artikkel 2 belyser og diskuterer avhandlingens teoretiske perspektiver (nærhetsetikk og anerkjennelse (Honneth og Fraser)), mens artikkel 1, 3 og 4 belyser problemstillingen empirisk. Artikkel 1 fokuserer på de ansattes hverdagserfaringer med barn med samspillsvansker og de dilemmaene disse vanskene reiser. Artikkel 3 dreier seg om hvordan pedagogisk personale i barnehagen kan gjøre det mulig eller gjøre det vanskelig for barna å delta og bli anerkjent. Artikkel 4 fokuserer i større grad på barn med samspillsvansker. Her undersøkes det hvordan de for eksempel bruker kroppen til å kommunisere, og hvordan det kan utfordre barnehagelogikker.

Studien peker på at praksis i barnehagene innebærer handlinger og strukturer som kan oppfattes som både anerkjennende og krenkende overfor barn med særskilte behov. Pedagogisk praksis som bidrar til at barn med samspillsvansker kan delta i barnehagen, kan for eksempel være anerkjennende. Pedagogisk praksis som avbryter samspill mellom barn, for eksempel fordi man vil opprettholde regler, kan ses som krenkende overfor barn med samspillsvansker, da de ofte har problemer med å inngå i sosiale sammenhenger. Generelt sett betyr stramme strukturer og særskilte tiltak overfor barn med samspillsvansker at hverdagen til disse barna skiller seg fra de fleste andre barns hverdag. For de ansatte skaper en rekke ulike rettigheter blant barna dilemmaer med hensyn til om barn med særskilte behov skal beskyttes, om de ekskluderes fra fellesskapet, og om de ansatte prøver å tilsløre vanskene.

Studien viser at de ansatte opplever dilemmaer mellom det å imøtekomme barnas partikulære behov og det å ta hensyn til fellesskapet i den samlede barnegruppen. I forlengelse av dette peker studien på at de ansatte forholder seg til disse dilemmaene ved kontinuerlig å ta skjønnsmessige avgjørelser og gjøre øyeblikksvurderinger i ulike hendelsesprosesser. Disse avgjørelsene og vurderingene plasserer seg i spenningsfeltet mellom plikt- og regelstyrte handlinger og relasjonsetiske vurderinger.

Studien er basert på deltakende observasjon og kvalitative intervjuer gjort i tre norske barnehager i perioden 2008–2009. Barnehagene ble valgt ut på grunnlag av eierforhold og plassering samt at de hadde barn med samspillsvansker. Det empiriske datagrunnlaget for studien består av: feltnotater fra ansikt-til-ansikt-møter mellom barn og mellom barn og voksne, fokusgruppeintervjuer med 22 ansatte gjort i hhv. to og tre omganger i de tre barnehagene og intervjuer/samtaler med til sammen 54 barn. Foruten denne empirien inneholder studien en teoretisk diskusjon av fenomenet deltakelse og samspillsvansker hos barn. Teoretisk jobber forskeren dels med nærhetsetikk, dels med Honneth og Frasers anerkjennelsesbegreper. Analyseprosessen beskrives som hermeneutisk-fenomenologisk.

Åmot, I. (2014). ”Barn med samspillsvansker og ansattes dilemma relatert til retten til medvirkning i barnehagen”. Ph.d.-avhandling. Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.