“Barnehagepersonalets refleksjoner om vilkår for deltakelse for barn med cochleaimplantat”.

Formålet er å undersøke hvilke muligheter barn med cochleaimplantat (et implantat utviklet til døve og sterkt hørselshemmede) har for å delta i barnefellesskapet i barnehagen.

Forskerne ønsker å belyse hvordan barnehagelærernes opplevelser av møtet mellom en spesialpedagogisk tradisjon og en allmenpedagogisk tradisjon skaper og begrenser vilkårene for barnas deltakelse i fellesskapet. Dette resulter i tre forskningsspørsmål: 1) Hvordan omtaler personalet barn med cochleaimplantat? 2) Hvordan beskriver personalet det pedagogiske tilbudet? 3) Hvordan begrunner personalet praksis?

Personalet omtaler barnet både som et vanlig barn og som et annerledes barn. Dette skaper en ambivalent omtale av barnet som kommer til uttrykk i personalets beskrivelser av barnets muligheter for å delta i barnefellesskapet. For eksempel kan for mye støy gjøre at barn med cochleaimplantat trekker seg ut av leken og blir utagerende. Barn med implantat kan ha problemer med å forstå de kulturelle og sosiale kodene som regulerer leken. Språk og kommunikasjon er en utfordring, og personalet må ofte hjelpe til for at barna med implantat kan forstå de andre barna og gjøre seg selv forstått.

Det er et motsetningsforhold mellom den spesialpedagogiske og den allmennpedagogiske tilnærmingen til barn med cochleaimplantat. Dette motsetningsforholdet reduserer mulighetene for å etablere et inkluderende fellesskap for hele barnegruppen. Alle barna med cochleaimplantat får spesialpedagogisk hjelp i form av en fast tilknyttet barnehagelærer som følger dem 80–100 prosent av tiden. Samtidig beskrives den spesialpedagogiske hjelpen som frakoblet den øvrige virksomheten. Den spesialpedagogiske hjelpen til barn med cochleaimplantat er organisert som individuell støtte og som trening utenfor det ordinære barnefellesskapet. Barn med cochleaimplantat får dermed et tilbud som avviker fra det ordinære tilbudet i barnehagen.

Det stiller høye krav til både barnehagen og det spesialpedagogiske tilbudet hvis barn med cochleaimplantat skal oppleve å være en del av barnefellesskapet. Personalet må ivareta mange og ulike formål og samtidig kunne balansere sin egen pedagogiske tradisjon med spesialpedagogiske tradisjoner. De fleste informantene gir uttrykk for at de er fornøyde med den spesialpedagogiske veiledningen de har fått i forbindelse med at et barn med cochleaimplantat har begynt i barnehagen. Det kommer også fram at det kan oppleves overveldende for barnehagelærerne å bli konfrontert med alle som ønsker å bidra med sitt perspektiv når et barn med cochleaimplantat skal begynne i barnehage.

Forskerne har valgt en etnografisk inspirert tilnærming med metoder som videoobservasjoner, feltnotater og intervjuer.

Informantene i studien jobber i barnegrupper som består av hhv. 14, 18 og 26 barn i alderen 1–3 år. Der er mellom 3 og 6 ansatte i hver av gruppene. Ett barn i hver gruppe har cochleaimplantat. Feltarbeidet er gjort over en periode på 1 år i 3 norske barnehager. Det er gjort i alt 9 intervjuer.

Hillesøy, S. & Ohna, S. (2014). “Barnehagepersonalets refleksjoner om vilkår for deltakelse for barn med cochleaimplantat”. Spesialpedagogikk, 14(07), 47-59.