Kvalitet i barnehager: Rapport fra en undersøkelse av strukturell kvalitet høsten 2012.

Formålet med studien er å undersøke endringer i den strukturelle kvaliteten i norske barnehager over en lengre periode (fra 2002 til 2012). Med strukturell kvalitet menes egenskaper ved rammebetingelser som lokaler, utearealer, arbeidsrutiner, organisasjons- og styringsformer, planlegging, økonomiske innsatsfaktorer, bemanning, personalets kompetanse og graden av stabilitet.

Studien viser at det har skjedd markante endringer i barnehagen siden 2002.

Antallet barn per barnehage har økt markant fra en medianverdi på 37 (2004) til 47 barn (2012). Det er mindre utskiftning av personalet i barnehagene, og flere styrere blir værende i jobben i fem år eller mer. Videre framkommer det at andelen mannlige ansatte – både pedagogisk personale og annet personale – generelt har gått opp fra 33 prosent til 57 prosent fra 2002 til 2012. Et klart flertall av styrerne mente at barnehagene hadde nok ansatte med tilstrekkelig kompetanse til å utføre arbeidet sitt. Det kan henge sammen med flere opplærings- og etterutdanningstiltak siden 2002; de kommunale og private barnehagene har over tid blitt likere på denne strukturelle parameteren.

Undersøkelsen har også sett på hvor mye av rammeplanen som implementeres i hverdagen. Den avdekker at barnehagene i større grad enn tidligere jobber med temaer og områder fra rammeplanen. «Kommunikasjon, språk og tekst» er det av rammeplanens sju fagområder som det jobbes mest med. Studien konkluderer med at den økede bruken av rammeplanen korrelerer med en forbedring av innholdskvaliteten i barnehagene.

Et annet element av strukturell kvalitet gjelder metoder til å kartlegge barnas språkutvikling. I 2008 hadde 60 prosent av barnehagene etablerte arbeidsmåter for å vurdere språkutvikling. Denne andelen har steget betydelig i 2012. Tilsvarende er det med tiltak som skal gjøre barnas overgang til skole lettere. I 2004 hadde 72 prosent av barnehagene skoleforberedende tiltak, mens stort sett alle barnehager hadde det i 2012.

Alt i alt viser undersøkelsen at faktorer som barnehagenes størrelse og eierform har mindre betydning for hva styrerne svarer. Studien konkluderer med at de strukturelle ulikhetene er redusert, og at barnehagene i større grad kan gi barna et mer likeverdig tilbud.

Datamaterialet er basert på en spørreskjemaundersøkelse utført blant 1000 representativt utvalgte norske barnehager. Spørreskjemaet inneholdt 67 spørsmål og ble sendt ut i september 2012. Det var styrerne i barnehagene som fylte ut skjemaene. Den samlede svarprosenten blant de utvalgte barnehagene var 65. Det er fjerde gang en slik undersøkelse gjennomføres. En lignende spørreskjemaundersøkelse ble gjennomført i 2002, 2004 og 2008. Spørreskjemaet fra 2012 var vesentlig utvidet sammenlignet med skjemaet fra 2002 og 2004, mens det var stort sett identisk med spørreskjemaet fra 2008. Det innebærer at utviklingen for enkelte temaer kan føres helt tilbake til 2002, mens den for andre bare kan følges fra 2008.

Gulbrandsen, L. & Eliassen, E. (2013). Kvalitet i barnehager: Rapport fra en undersøkelse av strukturell kvalitet høsten 2012. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).