Medvirkning og handlingskraft i småbarnspedagogiske praksiser: Horisontalt fremhandlet innflytelse.

Formålet med studien er å undersøke hvordan det er mulig å tenke på barnehagebarns medvirkning som framforhandlet gjennom ulike agenters handlekraft. I studien er det ikke bare barn og førskolelærere som ses på som agenter. Også gjenstander, natur, tid, rom og diskurser blir sett på som agenter som kan handle. Ved å anlegge dette perspektivet ønsker forskeren å utfordre forståelsen av barns medvirkning i barnehagen både empirisk og teoretisk.

Den første delstudien fokuserer på lyttende pedagogikk og interessen for barns perspektiver, noe som henger sammen med barnets rett til medvirkning. Utgangspunktet er ideen om at voksne bør lytte til barnet, og at lytting kan skape rom for barns medvirkning på en måte som gjør at barnas kommentarer ikke bare blir kommentarer til den pedagogiske praksisen og hendelser, men også blir konstituerende for den etterfølgende pedagogiske praksisen.

Den andre delstudien tar for seg forskningsprosjektets metodiske spørsmål. Studien anskueliggjør hvordan forskningstenkningens rom (dvs. hvordan den analytiske prosessen utvikler seg) preges av teoretiske begrensninger som gjør det nødvendig å bringe inn en ny form for teori for å utvikle forskningen.

Den tredje delstudien beskriver hvordan situasjoner og materielle virkemidler kan utgjøre virksomme typer handlekraft. Det som er i fokus i studien, er barnas lek med og rundt en trehjulssykkel. To gutter bruker sykkelen til å stå på mens den blir trukket. En tredje gutt vil også være med, men da går det ikke lenger an å kjøre sykkelen. Samtidig mener førskolelærerne at alle tre guttene må være sammen om å leke med sykkelen. Sykkelen blir derfor tillagt ulike potensialer alt etter hvem som kikker på, og inviterer også til ulike former for medvirkning alt etter hvem som ser på en. Gjenstander (her en sykkel) blir dermed performative agenter som har handlekraft i seg selv og på den måten får innflytelse på forhandlingen om medvirkning i barnehagen. Delstudien konkluderer med at handlekraft som er basert på rettferdighet (rettferdighetslogikk – f.eks. at førskolelærere synes at alle barn må få være med i leken), ikke umiddelbart harmonerer med den lysten som driver en gitt lekesituasjon. Videre spiller barnas handlekraft inn på uforutsette måter som kan sette førskolelærerens kontroll over situasjonen ut av spill.

Den siste delstudien utfordrer de forhåpninger som knytter seg til at det å ha kontroll er en trygg måte for førskolelærere å engasjere seg i pedagogiske prosesser på. I de situasjoner hvor førskolelærerne opplever å miste kontrollen, blir de usikre og begynner å tvile, men samtidig mobiliserer de en kraft for å gjenerobre innflytelse.

Studien i sin helhet legger generelt vekt på styrken i barns handlekraft, som noen ganger er sterk nok til å destabilisere de voksnes handlekraft. Dette settes i kontrast til betoningen av barnets sårbarhet i mye av den eksisterende forskningslitteraturen. Resultatene av undersøkelsen antyder et skifte fra å se på medvirkning som en vertikal fordeling av goder eller privilegier fra voksen til barn, til en mer horisontal forståelse som åpner opp for å fokusere på forskjellige forhandlingsrom der medvirkning forhandles fram gjennom ulike agenters handlekraft. Studien konkluderer dermed med at barns medvirkning i barnehagen ikke bare er noe førskolelærerne gjør mulig gjennom sin pedagogiske praksis. Medvirkning er også noe barna gjør mulig gjennom sine praksiser (f.eks. rundt lek) i barnehagen, og noe ulike gjenstander (f.eks. sykkelen) inviterer til.

Studien består av fire delstudier som undersøker ulike former for handlekraft. Den har sitt grunnlag i en poststrukturalistisk forskningsmetode der forskeren ikke ser strukturer eller begreper som faste og statiske, men derimot som foranderlige. Forskeren ser således for eksempel på konstruksjonen og dekonstruksjonen av begreper.

Det empiriske datamaterialet består av to muntlige fortellinger fortalt av to førskolelærerstudenter i Norge, observasjoner av barn og personale i to barnehager der barna er under tre år, fokusgruppeintervjuer med tre førskolelærere og ni fokusgruppeintervjuer med tre førskolelærerstudenter og én utdannet førskolelærer. Dataene er samlet inn over en periode på seks måneder.

På grunnlag av de empiriske dataene konstruerer forskeren seks empiriske eksempler som skal illustrere filosofene Deleuze og Guattaris poststrukturalistiske perspektiv og – i samspill med malerier av kunstneren Lars Elling – utfordre og utvikle forståelsen av barns medvirkning i barnehager.

Sandvik, N. (2013). Medvirkning og handlingskraft i småbarnspedagogiske praksiser: Horisontalt fremhandlet innflytelse. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim.