”Når barnehagepersonalet melder bekymring til barnevernet”.

Formålet med denne studien, som undersøker barnevernssaker, er å se om det er mulig å identifsere spesielle forhold ved saker som er meldt av barnehager, og som skiller seg ut fra andre barnevernssaker. I tillegg undersøker man om det er mulig å identifisere spesielle forhold ved samspillet mellom barnehager og barnevernet som kan bidra til å forklare at en så liten andel bekymringsmeldinger kommer fra barnehager.

De demografiske trekkene i de 34 sakene viser at blant de barna som er gjenstand for bekymring og meldinger til barnevernet, er det en større andel gutter enn jenter og en overvekt av barn med en annen kulturell bakgrunn enn norsk. Forfatteren konkluderer med at dette kan skyldes negative forventninger til disse gruppenes atferd, noe som ikke bare rammer barna, men også foreldrene. Videre konkluderer forfatteren med at de ansatte trenger mer kunnskap når det gjelder evnen til å se de barna som gir reell grunn til bekymring. Barnehagene har en barriere mot å la en bekymring føre til en faktisk melding til barnevernet. Dette bunner i frykten for å ødelegge forholdet til foreldrene. En betydelig andel av foreldrene er uenige i eller ikke kjent med at barnet deres har behov for hjelp. Det faktum at barnehagepersonalet bare sjelden melder saker til barnevernet, leder til spørsmålet om hvorvidt barnehagene i tilstrekkelig grad kommer med bekymringsmeldinger i saker som ligger i en «gråsone». Forfatteren konkluderer med at det er et klart potensial for flere meldinger til barnevernet fra barnehagene. Samtidig er det behov for å rette oppmerksomheten mot de barna som ikke går i barnehage, der det er vanskeligere å oppdage grunner til bekymring. Forfatteren konkluderer dessuten med at en god og åpen dialog mellom barnehagene og barnevernet er spesielt viktig fordi de har forskjellige tradisjoner og ulikt samfunnsmandat, men samtidig er gjensidig avhengige av hverandre i arbeidet for å sikre gode oppvekstforhold for alle barn.

Det empiriske materialet i undersøkelsen er basert på data fra prosjektet Det Nye Barnevernet (DNBV). Til denne undersøkelsen er det brukt saker som er meldt av barnehager, og 34 respondenter, som utgjør 4,3 % av det totale utvalget, har besvart både lukkede og åpne intervjuspørsmål om i alt 34 saker. De kvantitative svarene fra respondentene er analysert ved hjelp av enkle statistiske analyser som frekvensfordeling og krysstabeller. De kvalitative svarene er kategorisert ut fra de temaene som dukker opp i materialet. Tilnærmingen til dataene er hovedsakelig kvalitativ, og informasjonen fra DBNV er supplert med kvalitative intervjuer med fire barnevernsansatte. Formålet med dette har vært å få bedre innsikt i hva slags erfaringer de barnevernsansatte har fra samarbeidet med barnehager, og hvilken praksis de har i dette samarbeidet. De 34 sakene er analysert opp mot data fra det samlede utvalget fra DNBV.

Nilsen, A.C.E. (2013) ”Når barnehagepersonalet melder bekymring til barnevernet”. In: Marthinsen E. & Lichtwarck W.; Det Nye Barnevernet: fase I – en antologi. Oslo: Universitetsforlag.