Barnehagen som språklæringsarena: En kasusstudie av tre barnehagelæreres andrespråksdidaktiske praksiser.

I studien undersøkes førskolelæreres arbeid med språkutviklingen til flerspråklige barn i norske barnehager i den hensikt å utvikle ny kunnskap om barnehagen som språklæringsarena.

Studien konkluderer med at de tre førskolelærernes ulike pedagogiske praksis gir gode vilkår for barns andrespråksutvikling, men at praksisen deres har hver sine fordeler og ulemper.

Førskolelæreren som jobber med minoritetsspråklige barn, og som ikke har tilgang til en tospråklig assistent, jobber primært med språkstimulering i situasjoner som oppstår spontant, og der flere barn er inkludert i samtalen. På den måten skaper hun rom for flerspråklighet i barnegruppen, og alle barna blir hørt. Hun legger generelt stor vekt på den sosiale dimensjonen og foretrekker at barna får erfaring med språk i ulike uformelle læringssituasjoner i løpet av en barnehagedag. Forskeren framhever det som positivt at barna får erfaring med en situasjonsavhengig og kognitivt krevende språkbruk. Ulempen er at tilnærmingen kan medføre at lese- og skriveforberedende aktiviteter kommer i bakgrunnen, da planlagte, forberedte aktiviteter (f.eks. lese- og skriveøvelser) nedprioriteres.

De to andre førskolelærerne (som begge har tilgang til barnas morsmål) er opptatt av barnas enkeltferdigheter (f.eks. ordforråd) og bruker i større grad planlagte øvelser som stimulerer språklæringen. For førskolelæreren som har tilgang til barnas morsmål gjennom en pedagogisk assistent, dreier det seg ofte om individuell trening. Fordelen med denne tilnærmingsmåten er at arbeidet styrker barnas ordforråd, men det blir ikke rettet så mye oppmerksomhet mot språk og språkbruk i ulike sosiale situasjoner.

Datamaterialet består av feltobservasjoner og intervjuer med førskolelærere. Feltobservasjonene er gjort i tre kommunale barnehager i Norge. Utvalgskriteriene var for den ene barnehagens del at den introduserte barna for engelsk, for de to andres del at de hadde flerspråklige barn i barnegruppen. I hver av barnehagene ble det valgt ut en førskolelærer som jobbet med barnas språk. Én førskolelærer (Astrid) jobbet altså med å lære norsktalende barn engelsk, mens de andre to (Heidi og Rigmor) jobbet med minoritetsspråklige barn. Den ene av disse (Heidi) hadde ikke en tospråklig assistent og dermed ikke tilgang til barnas morsmål, mens den andre (Rigmor) hadde en tospråklig assistent. Datainnsamlingen foregikk i 3 faser, i 2007, 2009 og 2010, og observasjonene varte mellom 4 og 14 dager. Videre ble det i løpet av innsamlingsperioden foretatt 2–3 dybdeintervjuer med hver førskolelærer samt før- og ettersamtaler i forbindelse med observerte hendelser i barnehagene. Både feltobservasjoner og intervjuer ble tatt opp og deretter transskribert. I tillegg til forskerens feltnotater ble det innhentet dokumenter som årsplaner, prosjektplaner og –evalueringer fra barnehagene.

Alstad, G.T. (2013). Barnehagen som språklæringsarena: En kasusstudie av tre barnehagelæreres andrespråksdidaktiske praksiser. Universitetet i Oslo, [Oslo].