Barns undring gjennom fortolkning og levd kropp. Hermeneutiske og fenomenologiske hendelser i barnehagen

Avhandlingen har som mål å utvikle en ny forståelse for barns livsverden og barns danningsprosesser i barnehagen. Avhandlingen belyser barnets eksistens som homo admirans (det undrende barnet) og homo interpretans (det fortolkende barnet), og er basert på en hermeneutisk-fenomenologisk studie som vektlegger barns levde erfaringer. Gjennom å understreke barns undring og fortolkning som overordnede livsuttrykk og manifestasjoner av livet og som betydningsfulle i deres danningsprosesser, stiller avhandlingen spørsmålet: På hvilke måter viser undring og fortolkning seg som barnlig fenomen i barnehagen? Avhandlingens teoretiske rammeverk er hentet fra filosofien, nærmere bestemt Hans-Georg Gadamers filosofiske hermeneutikk og Maurice Merleau-Pontys kroppsfenomenologi. 

Studiens viktigste empiriske funn er at barns undring og fortolkning viser seg som en særegen barnlig ekspressiv dialogisk måte å være-i-verden på, som en sammenfletting mellom vennskapelige samtaler, fortellinger, lek, fest, poetikk og kroppslige uttrykk, ‘språk’ som overlapper hverandre og ofte er samtidige. Oppsummert viser fenomenet seg som legemliggjort kommunikasjon om verden, en fortolkningspraksis der verden skjenkes mening.

De empiriske data er basert på levd observasjon (inklusive video-observasjon, lydopptak og fotografi) i en barnehage i to barnegrupper, hver med barn i alderen tre til seks år, i en periode på seks måneder.

Amundsen, H. M. (2018). ”Barns undring gjennom fortolkning og levd kropp. Hermeneutiske og fenomenologiske hendelser i barnehagen”. Akademisk avhandling. NTNU.