Treåringar, kameror och förskola – en serie diffraktiva rörelser

Avhandlingen undersøker hva som skjer når treåringer i barnehagen får tilgang til digitalkameraer. Studiens utgangspunkt er at barnehagelærere i barnehager ofte dokumenterer barns utvikling, læring, handlinger og relasjoner ved hjelp av fotografier, og på den måten defineres og beskrives barna av barnehagelærernes fotografiske blikk. Ved å gi barna tilgang til digitalkameraer ønsker forfatteren å gi dem muligheten til å delta i den visuelle dokumentasjonen i barnehagen og å påvirke og forandre meningsdanningen i og rundt den fotografiske kulturen i barnehagen.

Generelt viser resultatene at barnehagebarn som får tilgang til digitalkameraer, samtidig får muligheten til å tilføre sine egne perspektiver og estetiske uttrykk til den visuelle dokumentasjonen som foregår i barnehagen.

Analysene i studien viser at barna bruker kameraene på en rekke forskjellige måter og ikke bare som et kamera. De leker med kameraene, bærer dem med rundt, tar dem med på toalettet, pakker dem ned i vesker, osv. Ifølge forfatteren blir kameraet et verktøy som barna bruker til å oppdage og synliggjøre omverdenen sin. Barna bruker for eksempel kameraet til å fokusere på detaljer, som nærbilder av en sandkake, og de bruker kameraets display til å avskjerme mot det som er utenfor bildet. Et eksempel på dette er en gutt som sitter og retter kameraet mot et tre for deretter å reise seg opp og langsomt nærme seg treet, samtidig som han kikker på treet gjennom kameraets display, som i et forsøk på å fange et mer og mer detaljert bilde av treet. Ifølge forfatteren kan dette forstås som en estetisk attraksjon som oppstår og utspiller seg mellom gutten, synet, kameraet og treet, og på den måten blir guttens bruk av kameraet både oppdagende og skapende.

Studien viser også at de voksnes dominans over hva som dokumenteres i barnehagen, og hvordan det gjøres, brytes når barn får tilgang til kameraer. Dette skjer blant annet ved at barna fotograferer de voksne i barnehagen, og på den måten undersøker og dokumenterer barna de voksnes kropper og handlinger. Dermed får barna også muligheten til å delta som en slags demokratiske aktører i barnehagen. Ifølge forfatteren blir barnas perspektiver særlig tydelige når barna retter kameraene mot de voksne, da barna på den måten synliggjør ulike maktforhold og samtidig viser visuell motstand mot materielle og diskursive aspekter ved hverdagsrutiner og regler som finnes i barnehagen. Men barna fotograferer også ofte hverandre. I motsetning til når barnehagelærerne fotograferer barna, har barna en tydelig etisk holdning til hverandre når de fotograferer hverandre, konkluderer forfatteren. Det viser seg ofte ved at barna spør hverandre om lov til å ta et bilde før de fotograferer.

Datainnsamlingen fant sted i to barnehager (förskoler), der forfatteren gjennomførte til sammen seks ukers observasjon. Forfatteren gav to grupper med treåringer tilgang til digitalkameraer, men barna fikk ingen instruksjoner om hvordan de skulle bruke kameraet, eller hvordan de skulle fotografere. Barna ble bare bedt om å fotografere det de gjorde i barnehagen. Ingen av de deltakende barna hadde brukt digitalkamera i barnehagen tidligere, men de ble derimot ofte dokumentert på fotografier som ble hengt opp på veggene i institusjonen og satt inn i barnas mapper. Datamaterialet består av video som forfatteren har tatt opp av barnas kamerabruk, feltnotater og fotografiene som barna tok i forbindelse med datainnsamlingen. Det samlede datamaterialet analyseres med utgangspunkt i poststrukturalistiske perspektiver, blant annet Karen Barads begrepsapparat om agential realism.

Magnusson, L. O. (2017). Treåringar, kameror och förskola – en serie diffraktiva rörelser. Doktorsavhandling. Göteborg: ArtMonitor, Göteborgs universitet.