Learning in Preschool: Teachers' Talk about Their Work with Documentation in Swedish Preschools

I den svenske barnehagepolitikken stilles det stadig økte krav til dokumentasjon, og formålet med denne studien å undersøke hvordan barnehagelærere (preschool teachers) «gjør faglighet» og danner faglige strategier i forbindelse med institusjonelle narrativer om læring i barnehagen. Disse kommer til uttrykk når barnehagelærerne snakker om dokumentasjon. Institusjonelle narrativer er fortellinger som gjenfortelles av medlemmene av en institusjon. De finnes for eksempel i formelle dokumenter og i medlemmenes muntlige fortellinger om institusjonen.

Forfatterne finner at barnehagelærerne på forskjellige måter henviser til et institusjonelt narrativ om læring når de snakker om dokumentasjon i barnehagen. I alt tre temaer trer frem, og det første temaet, barns læring og målene i den nasjonale læreplanen, viser hvordan barnehagelærerne kjemper med tvetydigheter i barnehagepolitikken, hvilke mål i læreplanen som skal prioriteres, og hvordan dette skal gjøres i praksis. Intervjuene viser at barnehagelærerne er ivrige etter å bruke dokumentasjon som et verktøy som kan sikre at de arbeider mot målene i den nasjonale læreplanen, og som kan hjelpe dem med å holde fokus på den formen for læring som utgår fra barnas egne initiativer. Men resultatene peker også på at barnehagelærerne er usikre på hvordan de skal gjøre det i praksis. I tillegg gir de uttrykk for en ambivalens mellom det å dokumentere læring som utgår fra barna selv, og det å dokumentere læringsmålene i læreplanen.

Det andre temaet, dokumentasjon av læring som en faglig strategi, viser hvordan barnehagelærerne håndterer det å skulle dokumentere forskjellige former for læring. Resultatene peker på at barnehagelærernes henvisninger til et institusjonelt narrativ om læring med hensyn til det forfatteren kaller en «barnehage-form-for-læring», fungerer som en faglig strategi. De fleste barnehagelærere gir uttrykk for at det er vanskelig å dokumentere læring uten også å vurdere barna individuelt. Mange av barnehagelærerne erfarer imidlertid at pedagogisk dokumentasjon gjør at de blir oppmerksom på barnas initiativer og på læreplanens mål, men det går ikke tydelig frem av intervjuene hvordan de bruker pedagogisk dokumentasjon i praksis.

Til slutt viser det tredje og siste temaet, barnehagelærere som nybegynnere som «gjør faglighet», at barnehagelærerne håndterer usikkerheten om hva og hvordan de skal dokumentere, ved å beskrive seg selv som nybegynnere (learners), som i samspill med hverandre og barna hele tiden lærer og utvikler evnen til å dokumentere. At barnehagelærerne posisjonerer seg selv som nybegynnere, er ifølge forfatteren en spesiell måte å «gjøre faglighet» på, som kommer til uttrykk når de snakker om arbeidet med dokumentasjon. Forfatteren konkluderer med at barnehagelærerne på denne måten fortolker og utøver barnehagepolitikken på en måte som gjør det mulig for dem å håndtere krav til ansvarlighet (accountability), men som også gir faglige handlingsmuligheter.

Datamaterialet består av livshistorieintervjuer med sytten barnehagelærere fra sju barnehager (preschools) i to mellomstore byer i det sentrale Sverige. Intervjuene er rettet mot barnehagelærernes personlige og yrkefaglige historie og mot deres erfaring med å arbeide med dokumentasjon i barnehagen. Teorier om institusjonelle narrativer og teorier om barnehagelæreres faglighet danner rammen for analysen.

Löfgren, H. (2017). Learning in Preschool: Teachers' Talk about Their Work with Documentation in Swedish Preschools. Journal of Early Childhood Research, 15(2), 130-143.

Löfgren, H. (2016). A Noisy Silence about Care: Swedish Preschool Teachers’ Talk about Documentation. Early Years, 36(1), 4-16.