Berättelser som redskap för att föra och följa resonemang

Studien setter søkelys på hvordan barn skaper og kommuniserer mening i form av fortellinger (berättelser) som uttrykkes både verbalt og via tegninger. Formålet med studien er å undersøke hvordan femåringer i barnehagen på forskjellige vis resonnerer når de selv lager fortellinger ut fra et tema de har fått oppgitt på forhånd. Dette undersøker forfatterne ved å utfordre barnas måte å føre og følge resonnementer på gjennom fortellinger. Et resonnement i en fortelling kan for eksempel følge naturvitenskapelige fenomeners årsak og virkning, men det kan også knytte sammen erfaringer og erindringer til en imaginær hendelse.

Generelt viser resultatene at en stor del av barna bruker det kulturelle redskapet som tilbys dem i form av den narrative oppgaven (fortellerstrukturen), til å lage tradisjonelle fortellinger. Til tross for dette peker studien på at barnas måte å skape mening med fortellingene sine på, ut fra deres evner og erfaringer, kan ha flere forskjellige uttrykk og tolkes som logiske resonnementer sett fra barnas perspektiv.

Forfatterne finner at barnas begrepsforståelse og kunnskap om innholdet i fortellingene spiller en viktig rolle med hensyn til hvordan de bruker fortellingene som redskap for å resonnere. Studien viser at det er enkelte strukturer og kommunikasjonsverktøy som formidles gjennom kulturen og den sosiale konteksten, som barna ikke kunne ha brukt hvis de ikke allerede hadde en viss begrepsforståelse. Skal barna kunne utvikle evnen til å resonnere innenfor narrative strukturer, må de bli bevisst på de eksplisitte og abstrakte strukturene som finnes i en fortelling, og hvordan disse kan være representert gjennom ord, bilder og andre symboler.

Studien viser at barna bruker forskjellige kulturelle redskaper i form av narrative mønstre når de lager sine egne fortellinger. I den første delen av analysen deles disse narrative mønstrene inn i tre typer fortellinger: (1) fortellinger med eventyrstruktur, (2) ekspresjonistiske og fragmentariske fremstillinger og (3) fortellinger med vær og skiftende årstider i fokus. I den andre delen av analysen kategoriseres barnas motsatte fortellinger ut fra forbindelsen mellom de opprinnelige fortellingene og de motsatte fortellingene. Her deler forfatterne barnas motsatte fortellinger inn i fire resonnementer: (1) variasjon av opprinnelig fortelling, (2) videreutvikling av opprinnelig fortelling, (3) vektlegging av begrepet motsatt og (4) vektlegging av vær og skiftende årstider.

Dataene er samlet inn i to barnehager (förskoler), hvor 17 barn på 5 år ble valgt ut til å delta i studien. Barna fikk den samme narrative oppgaven, som tar utgangspunkt i et papir som er delt inn i tre like store «bilderammer». I den første rammen er det en tegning av en snømann som er plassert til høyre for et tre under en skinnende sol. De neste to rammene er tomme. Hensikten med oppgaven er å tilby barna et kulturelt redskap (en fortelling) og en struktur som de gjenkjenner fra andre fortellinger (med en begynnelse, midtdel og slutt), og som kan hjelpe dem med å lage sin egen fortelling. En forsker eller en barnehagelærer (lärare) introduserte hvert enkelt barn for oppgaven ved å si: «Se, det er en snømann på papiret her. Det er begynnelsen på en fortelling, men den midterste delen og slutten er borte. Nå skal du tenke ut hva som skjer etter det første bildet. Tegn fortsettelsen på fortellingen, hva som skjer i midten, og hvordan fortellingen slutter. Etterpå kan du fortelle meg hele historien.» Barna stod fritt til å tolke den innledende illustrasjonen, som var lik for alle, og deretter utforme fortsettelsen på fortellingen. Etter å ha tegnet og fortalt den opprinnelige historien fikk barnet i oppgave å tegne og fortelle en motsatt fortelling på et nytt og identisk papir, hvor tegningen av snømannen nå illustrerte slutten på en fortelling. Datamaterialet består av lydopptak av og notater om barnas fortellinger i tillegg til tegningene som barna tegnet mens de fortalte historiene sine.

Björklund, C., Nilsen, M., & Pramling Samuelsson, I. (2016). Berättelser som redskap för att föra och följa resonemang. Nordisk Barnehageforskning 12(5), 1-18.