Det motsägelsefulla bedömningsuppdraget: En etnografisk studie om bedömning i förskolekontext

Formålet med avhandlingen er å undersøke de vurderingspraksisene som utvikles i en tid med økt statlig kontroll og styring av barnehager. Som en del av barnehagenes systematiske kvalitetsarbeid stilles det for eksempel krav om dokumentasjon, blant annet i form av læreplaner.

Resultatene viser at barnehagelærernes vurderinger av barnas sosiale ferdigheter og lek og barnas språkferdigheter formidler forskjellige sosialiserende budskap om forventet atferd og forventede språkkunnskaper. På tross av det barnehagelærerne selv hevder, er vurderingene først og fremst rettet mot det enkelte barns atferd, slik at de kan sies å danne en form for skjult læreplan. Dermed blir barna i barnehagen som ligger i det sosialt privilegerte boligområdet, ofte konstruert som kreative, selvstendige og språklig og sosialt kompetente, i motsetning til barna i barnehagen som ligger i et flerkulturelt og sosioøkonomisk svakere boligområde. Der handler de sosialiserende budskapene snarere om konformitet og tilpasning.

Studien viser at barnehagelærerne uttrykker ambivalens overfor de statlige kravene om at barnas utvikling og læring skal dokumenteres og vurderes. På den ene siden er det viktig for dem å fokusere på læring og på å dokumentere barnas utvikling og læring, mens det på den andre siden fremstår som viktig å ikke vurdere de enkelte barnas prestasjoner. Barnehagelærerne bruker to typer argumenter for hvorfor det er viktig å gjennomføre dokumentasjonen og vurderingen. Den ene er rettet mot læring som et viktig innhold i barnehagen, mens den andre trekker frem dokumentasjon som et viktig redskap i det pedagogiske arbeidet i barnehagen. Det å dokumentere barnas utvikling og læring knyttes til det å synliggjøre barns læring og det å synliggjøre arbeidet med læring i barnehagen (overfor barnehagelærerne selv og overfor barna og foreldrene).

Den økte oppmerksomheten på læring i barnehagen konstrueres på den ene siden som et tegn på barnehagelærernes profesjonalitet og bidrar til å styrke barnehagelærernes faglige status. På den andre siden synes den økte oppmerksomheten på læring å være i strid med de verdiene og diskursene som utgjør barnehagelærernes faglige identitet. Ifølge forfatteren utgjør barnehagelærernes ambisjon om ikke å vurdere det enkelte barns prestasjoner samtidig som de skal dokumentere barnets utvikling og læring, et dilemma. Barnehagelærerne unngår blant annet å skrive om barnas utilstrekkeligheter og skriver i stedet om hva barna gjør.

Studien viser at det er form snarere enn innhold som står i sentrum i dokumentasjonen og vurderingene som er en følge av den statlige styringen. Barnehagelærerne er opptatt av hvordan man rent språklig skriver og snakker om barna, fremfor hvilke aspekter av barnas utvikling som er i fokus, og hvordan disse aspektene skal vurderes. Vurderingene gjelder som oftest sosiale og atferdsmessige aspekter i stedet for barnas læring. Barnehagelærerne tilpasser seg de formelle kravene om dokumentasjon og vurdering samtidig som de gjør motstand mot det som ikke stemmer overens med oppfatningen de har av barnehagefaget, og synet de har på barn.

I avhandlingen defineres vurderingspraksiser i barnehagen som barnehagelærernes beskrivelser av barnas utvikling og læring, det vil si beskrivelser som definerer og/eller vurderer barnas ferdigheter, kunnskap og handlemåter på grunnlag av eksplisitte eller implisitte forventninger og normer. Avhandlingens empiriske grunnlag består av et etnografisk feltarbeid i to svenske barnehager (förskoler) som er valgt ut på grunn av forskjellen i sosioøkonomisk og etniske sammensetning. Den ene barnehagen ligger i et flerkulturelt område hvor de fleste innbyggerne er født i et annet land enn Sverige, og hvor mange familier mottar stønad eller har lav inntekt. Den andre barnehagen ligger i et sosialt og økonomisk privilegert boligområde hvor arbeidsledigheten er svært lav, inntektsnivået er høyt, og andelen innbyggere som er født i et annet land enn Sverige, er mye lavere enn landsgjennomsnittet. Forfatteren har gjennomført deltakende observasjoner i begge barnehagene i cirka ett år. Datamaterialet består av feltnotater, individuelle intervjuer og gruppeintervjuer med barnehagelærere (förskollärare), lydopptak av formelle og uformelle samtaler samt skriftlig dokumentasjon om barna som individuelle utviklingsplaner. Dataene analyseres ut fra teorier om statlig kontroll og styring og teorier om kulturell og sosial reproduksjon.

Johansson, E. M. (2016). Det motsägelsefulla bedömningsuppdraget: En etnografisk studie om bedömning i förskolekontext. Avhandling. Göteborgs universitet.